Vi må bli kvitt NUF’ene!

13.04.2011

Utleie av arbeidskraft er dessverre blitt "big business", ikke bare i Norge men i hele den vestlige verden. Lenge var denne virksomheten et fremmedelement i norsk arbeidsliv.

Steinar Gullvåg - Stortingsrepresentant Steinar Gullvåg (A), Vestfold

Nye organisasjonsformer i arbeidslivet, utvidelsen av EU og EØS, med et stort felles europeisk arbeidsmarked, stor arbeidsledighet og økonomiske og sosiale ulikheter, har gjort arbeidskraften til handelsvare.

Jeg undres ikke over at polske og litauiske arbeidstakere kaster blikket mot Norge når de ikke får arbeid i eget land, vel vitende om at de etter noen måneders arbeid til lav betaling i Norge, kan tjene en god årslønn i egen målestokk. Og vi ønsker dem velkommen. Vi trenger arbeidskraft for å løse oppgavene i byggenæringen og andre bransjer. Men de skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår. De skal følge norske arbeidsmiljøbestemmelser. De skal betale skatt og avgift i Norge og de skal ha samme sosiale rettigheter som norske arbeidstakere!

La meg med en gang understreke at det finnes seriøse utleieselskaper med organiserte arbeidstakere, som følger norske lovbestemmelser og som har vanlige norske lønns- og arbeidsvilkår. Rett nok har Adecco-saken slått sprekker i det bildet også, men problemet er jo - og kanskje er Adecco selve beviset på det, at seriøse selskaper mister oppdrag til de useriøse, nettopp fordi dette dreier seg om utleie av arbeidskraft. Og da blir arbeidskraftens kostnad, altså arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår et konkurranseelement - ja, faktisk eneste konkurranseelement!

La meg gi et par eksempler på det som foregår. Først et eksempel fra anlegg: Norske interesser etablerer et selskap i Litauen, hvis hensikt er å leie ut arbeidskraft til norske selskaper i bygg- og anleggsbransjen. Selskapet henter arbeidere i Romania, som pr definisjon ansettes av det litauiske selskapet, før de leies ut til en norsk bedrift. All fakturering skjer fra Litauen. Lønnsutbetalingen skjer i Romania. Her betales ikke skatt, moms eller andre avgifter noe sted. Her er ingen sosiale ordninger - ikke feriepenger, langt mindre pensjonsordning. Og hvis en rumensk arbeidstaker så mye som åpner munnen om egne lønns- og arbeidsforhold, blir vedkommende sendt hjem med fremtidig yrkesforbud i Norge. Men ingen klager av åpenbare grunner.

Et annet eksempel er hentet fra en byggeplass i Tønsberg-området der et større norsk entreprenørselskap bygger skole. Selskapet har hyret inn et polsk selskap i underentreprise. I arbeidskontraktene til de ansatte heter det at de ikke får godtgjørelse for arbeidet før arbeidene er avsluttet og da etter regning - fra Polen! Igjen: ingen skatt, ikke arbeidsgiveravgift, ikke feriepenger og ingen sosiale rettigheter i Norge.

Det siste eksemplet er hentet fra et allmenngjort område der selskapet altså er lovforpliktet til å følge norske tariffbestemmelser og der solidaransvar også kan gjøres gjeldende. Men det krever altså at noen reiser krav mot hovedentreprenøren, som selvsagt lever i trygg forvissning om at så ikke skjer. Derfor er det så viktig at fagforeningene får innsynsrett i alle forhold som gjelder arbeidstakerne på arbeidsplassen, inkludert underentreprenørselskapene, og at de får kollektiv søksmålsrett.

Ingen kan konkurrerere med dette!

Etter det jeg forstår er det nå rundt 40 000 NUF-bedrifter i Norge - altså norskregistrerte utenlandske foretak. Eksemplene jeg viser til har utspring i slike bedrifter. Mens vi krever 100 000 kr i egenkapital ved etablering av et A/S her til lands, kan eget NUF-selskap etableres i London for den beskjedne innsats av ett britisk pund. Det er vel i nærheten av 9 kr etter dagens pundkurs. NUF-selskapene har sin norske agenter som reklamerer for utenlandsregistrering av slike selskaper med spørsmålet: Er du lei norske skatter og avgifter?

Jeg har aldri skjønt at vi trenger avfinne oss med selskaper som lever på siden av av norsk lovgivning og som ikke svarer skatter og avgifter til Norge - verken for selskapene eller ansattse. Skjønt ofte kan det være vanskelig å finne hvem som arbeider for hvem i slike selskaper, fordi også de ansatte i realiteten er enmannsbedrifter. Kontroll hjelper. Det vet vi - og jeg vil tilføye: samordnet kontroll, med felles innsats fra arbeidstilsyn, skattemyndigheter og politi. Økt innsats krever også økte ressurser og vi kommer ikke unna en styrking av arbeidstilsynet, skatteetaten og politiet når vi skal bekjempe alle former for sosial dumping. For statens del er det imidlertid et spørsmål om utgift til inntekts ervervelse, der samfunnet får tifold igjen for økt kontrollinsats.

Vi må bli kvitt NUF-ene. Vi trenger dem ikke. Derfor må vi fjerne dem fra markedet, I offentlig virksomhet, medregnet våre største statsselskaper, - burde dette være en enkel sak. Regelverket for offentlige anskaffelser gir anledning til å stenge useriøse selskaper ute fra anbudskonkurranser. Dessuten plikter den som kjøper, å forsikre seg om at de som skal utføre oppdragene, inkludert eventuelle underentreprenører, holder seg til norske arbeidslivsregler.

Så – la oss bare gjøre det!